onsdag 20. april 2011
Stummende mørkt på jobb
Jeg aner fred og ingen fare, går ut døra for å fylle kaffekoppen og ta en svipptur på toalettet. Da jeg åpner døra inn til toalettet er lyset skrudd av, på de tre årene jeg har hatt denne jobben har jeg aldri opplevd at dette lyset har vært avskrudd. Uansett, jeg skrur på lyset og går inn. Etter ca. 30 sekunder skrur lyset seg av. Jeg blir litt småredd og forter meg å skru det på igjen. Så etter ca 10 nye sekunder, mens jeg vasker hendene skrur lyset seg av IGJEN. Jeg freaker ut, kjenner adrenalinet rushe på og løper ut fra toalettet. Resten av håndvasken skjer på tekjøkkenet, og jeg har bestemt meg: Det blir ingen fler doturer på natterstid, ikke på jobb i alle fall.
lørdag 12. februar 2011
Lykkeliten det er meg - enn så lenge
I går kjøpte jeg meg ny mobiltelefon (HTC Desire HD). På mandag er det Valentinesday. På tirsdag skal vi overta leiligheten vi har kjøpt. På onsdag får vi ny seng. På torsdag blir det samling av venner og ut for å se Nytt på Nytt live. På fredag skal kjæresten min og jeg se We will rock you på Folketeateret. Om litt over en uke drar en liten gjeng av oss til Danmark, der blir det Skunk Anansie konsert og fem dager med kos.
For å toppe det hele, med det lille ekstra krydderet: Jeg og ei venninne har fått oss billetter til Kaizers Orchestra konsert i spektrum 9. april!
Så blir det bare å vente på en nedtur, for stort bedre enn dette blir det vel ikke.
For å toppe det hele, med det lille ekstra krydderet: Jeg og ei venninne har fått oss billetter til Kaizers Orchestra konsert i spektrum 9. april!
Så blir det bare å vente på en nedtur, for stort bedre enn dette blir det vel ikke.
fredag 28. januar 2011
Når man ikke kan ruse seg på livet
Det er glatt. Så glatt at man må gå veldig forsiktig for å unngå å skli. Foran meg går en dame. Hun konsentrerer seg, en fot foran den andre. Forsiktig trår hun ned, balanserer vekten sin fra det ene benet til det andre. Jeg går fort forbi, frykten for å miste trikken er større enn frykten for å falle. Jeg har nesten kommet til enden av bakken da jeg hører trikken kjøre mot holdeplassen, så jeg småløper på isen. Jeg klarer akkurat å komme inn på trikken før dørene lukker seg.
Jeg ser på menneskene rundt meg, alle forskjellige. Jeg tenker ikke så mye, men hører på musikk. Det er godt når musikken overdøver tankene. Blikket mitt går fra menneske til menneske, helt til det stopper opp. Blikket fryser. Tankene begynner med en gang å rope, høyere enn musikken. Mye høyere. Det dukker opp følelser jeg tror jeg har følt før. Dem er ikke så gode. Blikket mitt stoppet på en grønn ølboks og damen som holder i den. Hun ser så uskyldig ut, samtidig virker hun skeptisk og kanskje redd. Hun ser at jeg ser på henne, og gir meg et litt strengt blikk tilbake. Jeg klarer ikke la være å titte, prøve å fordøye dette bildet av en forrvirret ung dame som ser ut til å drukne problemene sine.
Det ser ut som hun kan være rundt 25 år, eller tar jeg helt feil, plutselig ser det ut som om hun ikke er en dag over 21. Hun har naturlig lyst blondt hår satt opp i en hestehale, blek glatt hud og pene klær. Jakken er militærgrønn og ser ut til å være et par nummer for stor, mens olabuksene sitter stramt og er mørkeblå. Helt nederst sitter et par lyseblå Puma-sko i semsket skinn.
Jeg sitter å tenker på hva som har fått denne unge damen til å sitte på trikken kl 20.32 og drikke Tuborg, helt alene. Jeg ser at hun har problemer, at hun er redd og lei seg. Alikevel ser det noen ganger ut som om hun bærer en slags ro over seg, men så ser jeg haken rynker seg til og hun prøver å holde igjen noen tårer.
"Hvorfor holder du på å gråte?" tenker jeg, etterfulgt av "jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg. Tatt deg med til et trygt sted, et sted hvor du slipper bekymre deg eller være redd." Men så føler jeg meg selv sårbar, fordi jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe for henne. En fremmed med hodet fylt av tanker. Hvem ønsker vel å rive ned muren man har brukt så lang tid på å bygge opp rundt seg, for en annen fremmed på trikken? Men igjen, hvem setter seg på trikken og drikker øl åpenlyst hvis ikke det er et lite rop om hjelp? Alikevel er jeg feig, sitter med tankene mine for meg selv uten å gjøre noe ut av dem.
Du satte deg på trikken for et rop om hjelp sa du? Vel, det får du ikke av meg. Jeg skulle gjerne hjulpet deg, men jeg tør ikke. Du er tøff du! Du har kommet langt. Du har tatt steget til trikken, men en øl i hendene. Et stille rop om hjelp. Jeg har litt lyst til å skrike til deg "HOLD OPP MED DET DER!", om livet ditt er på vei nedover nå, så kan du tro hvor mye kjappere det går til grus når du drikker. Du tror det hjelper. Du føler det hjelper. Du liker den salige rusen som demper tankene. Men hva gjør du om ingen legger merke til deg, om ingen snakker til deg?
"NESTE HOLDEPLASS: STORTORGET." Jeg går av trikken, lar meg slukes av mørket. Trasker over torget og tenker trist på damen jeg nettopp forlot til noen andre. Har hun blitt mishandlet av noen? Hatt en voldelig kjæreste, eller blitt misbrukt? Jeg tenker det verste, det gjør jeg alltid. Kanskje derfor jeg får klump i halsen hver gang jeg ser et lite barn.
Jeg har kommet meg helt til Grev Wedels plass, der jeg ser en tydelig ruset dame komme mot meg. Jeg blir litt redd, det blir jeg alltid. Hun beveger leppene og ser på meg,. Jeg tar ut øreproppene og unnskylder meg, så spør hun "...r du en sigarett jeg kan kjøpe av deg?" Av gammel vane tar jeg hendene utenpå jakkelommene for å kjenne etter røykpakka, jeg hadde gitt henne en røyk om jeg hadde hatt såklart. I det jeg sier "desverre, jeg røyker ikke" ser det ut som det siste glimtet av håp i blikket hennes dør ut.
Jeg ser på klokka, 20.42, atten minutter til jeg begynner på jobb. Jeg får dårlig samvittighet, har lyst til å ta henne med til kiosken jeg akkurat passerte og kjøpe en røykpakke hun kan få. Men jeg slår tanken vekk, med en ny tanke: "røyking dreper."
Jeg ser på menneskene rundt meg, alle forskjellige. Jeg tenker ikke så mye, men hører på musikk. Det er godt når musikken overdøver tankene. Blikket mitt går fra menneske til menneske, helt til det stopper opp. Blikket fryser. Tankene begynner med en gang å rope, høyere enn musikken. Mye høyere. Det dukker opp følelser jeg tror jeg har følt før. Dem er ikke så gode. Blikket mitt stoppet på en grønn ølboks og damen som holder i den. Hun ser så uskyldig ut, samtidig virker hun skeptisk og kanskje redd. Hun ser at jeg ser på henne, og gir meg et litt strengt blikk tilbake. Jeg klarer ikke la være å titte, prøve å fordøye dette bildet av en forrvirret ung dame som ser ut til å drukne problemene sine.
Det ser ut som hun kan være rundt 25 år, eller tar jeg helt feil, plutselig ser det ut som om hun ikke er en dag over 21. Hun har naturlig lyst blondt hår satt opp i en hestehale, blek glatt hud og pene klær. Jakken er militærgrønn og ser ut til å være et par nummer for stor, mens olabuksene sitter stramt og er mørkeblå. Helt nederst sitter et par lyseblå Puma-sko i semsket skinn.
Jeg sitter å tenker på hva som har fått denne unge damen til å sitte på trikken kl 20.32 og drikke Tuborg, helt alene. Jeg ser at hun har problemer, at hun er redd og lei seg. Alikevel ser det noen ganger ut som om hun bærer en slags ro over seg, men så ser jeg haken rynker seg til og hun prøver å holde igjen noen tårer.
"Hvorfor holder du på å gråte?" tenker jeg, etterfulgt av "jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg. Tatt deg med til et trygt sted, et sted hvor du slipper bekymre deg eller være redd." Men så føler jeg meg selv sårbar, fordi jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe for henne. En fremmed med hodet fylt av tanker. Hvem ønsker vel å rive ned muren man har brukt så lang tid på å bygge opp rundt seg, for en annen fremmed på trikken? Men igjen, hvem setter seg på trikken og drikker øl åpenlyst hvis ikke det er et lite rop om hjelp? Alikevel er jeg feig, sitter med tankene mine for meg selv uten å gjøre noe ut av dem.
Du satte deg på trikken for et rop om hjelp sa du? Vel, det får du ikke av meg. Jeg skulle gjerne hjulpet deg, men jeg tør ikke. Du er tøff du! Du har kommet langt. Du har tatt steget til trikken, men en øl i hendene. Et stille rop om hjelp. Jeg har litt lyst til å skrike til deg "HOLD OPP MED DET DER!", om livet ditt er på vei nedover nå, så kan du tro hvor mye kjappere det går til grus når du drikker. Du tror det hjelper. Du føler det hjelper. Du liker den salige rusen som demper tankene. Men hva gjør du om ingen legger merke til deg, om ingen snakker til deg?
"NESTE HOLDEPLASS: STORTORGET." Jeg går av trikken, lar meg slukes av mørket. Trasker over torget og tenker trist på damen jeg nettopp forlot til noen andre. Har hun blitt mishandlet av noen? Hatt en voldelig kjæreste, eller blitt misbrukt? Jeg tenker det verste, det gjør jeg alltid. Kanskje derfor jeg får klump i halsen hver gang jeg ser et lite barn.
Jeg har kommet meg helt til Grev Wedels plass, der jeg ser en tydelig ruset dame komme mot meg. Jeg blir litt redd, det blir jeg alltid. Hun beveger leppene og ser på meg,. Jeg tar ut øreproppene og unnskylder meg, så spør hun "...r du en sigarett jeg kan kjøpe av deg?" Av gammel vane tar jeg hendene utenpå jakkelommene for å kjenne etter røykpakka, jeg hadde gitt henne en røyk om jeg hadde hatt såklart. I det jeg sier "desverre, jeg røyker ikke" ser det ut som det siste glimtet av håp i blikket hennes dør ut.
Jeg ser på klokka, 20.42, atten minutter til jeg begynner på jobb. Jeg får dårlig samvittighet, har lyst til å ta henne med til kiosken jeg akkurat passerte og kjøpe en røykpakke hun kan få. Men jeg slår tanken vekk, med en ny tanke: "røyking dreper."
fredag 31. desember 2010
Dagen derpå etter julebordet
Svein våkner opp hjemme med en utrolig bakrus. Han tvinger seg selv til å
åpne øynene og det første han ser er et par ibux og et glass vann på
nattbordet. Han setter seg opp på sengen og ser dressen og skjorta hengt
pent opp, rent og nystrøkent. Svein ser seg rundt i rommet og ser at det
er helt perfekt orden, rent og ryddig. Så viser det seg at hele huset er det
samme. Han tar ibuxene og legger merke til en lapp på stuebordet.
”Kjæreste, frokosten står på kjøkkenet, jeg gikk ut tidlig for å handle.
Jeg elsker deg!”
Han går ut på kjøkkenet og ganske riktig finner han varm frokost og
avisen der. Hans sønn sitter ved bordet og spiser frokost, så Svein spør:
sønn, hva skjedde egentlig i går kveld?
Sønnen svarer: Jo, du kom hjem etter klokken 03:00, fullstendig
dritings.Du tråkket på katta. Veltet stuebordet, knuste krystallvasen til bestemor,
spydde i hallen og gav deg selv et blått øye da du gikk på kjøkkendøra.
Forvirret spør Svein; hvorfor er alt i orden og så rent og dessuten
ferdig frokost som venter på meg?
Da mamma slepte deg inn på soverommet, og forsøkte å ta av deg buksene
skrek du: «nei, la meg være i fred, jeg er gift!»
åpne øynene og det første han ser er et par ibux og et glass vann på
nattbordet. Han setter seg opp på sengen og ser dressen og skjorta hengt
pent opp, rent og nystrøkent. Svein ser seg rundt i rommet og ser at det
er helt perfekt orden, rent og ryddig. Så viser det seg at hele huset er det
samme. Han tar ibuxene og legger merke til en lapp på stuebordet.
”Kjæreste, frokosten står på kjøkkenet, jeg gikk ut tidlig for å handle.
Jeg elsker deg!”
Han går ut på kjøkkenet og ganske riktig finner han varm frokost og
avisen der. Hans sønn sitter ved bordet og spiser frokost, så Svein spør:
sønn, hva skjedde egentlig i går kveld?
Sønnen svarer: Jo, du kom hjem etter klokken 03:00, fullstendig
dritings.Du tråkket på katta. Veltet stuebordet, knuste krystallvasen til bestemor,
spydde i hallen og gav deg selv et blått øye da du gikk på kjøkkendøra.
Forvirret spør Svein; hvorfor er alt i orden og så rent og dessuten
ferdig frokost som venter på meg?
Da mamma slepte deg inn på soverommet, og forsøkte å ta av deg buksene
skrek du: «nei, la meg være i fred, jeg er gift!»
tirsdag 28. desember 2010
Fylla har skylda
Jeg møtte deg på by'n
jeg var full og du var fin.
Vi begynte visst å prate
så ble vi vel så delikate.
Jeg ville ha deg med hjem og kaste klærne
ta deg hardt mens du sto på knærne.
Hode var beruset og fylt med skitne tanker
ikke rart jeg er takknemlig for å være flatbanker.
Jeg var nok litt innpåsliten
burde vært bedre viten.
Jeg hadde ingen sjangs
det ble ingen sengedans.
Jeg våknet alene dagen derpå
det gikk trill rundt da jeg prøvde å stå.
Føltes som fyrverkeri smalt i mitt hode
verre ble det av å tenke på nattens episode.
...
Nå sitter jeg lykkelig og forelsket i en leilighet på Tøyen
blitt kjæreste med en konduktør mulig på vei til Skøyen.
Så rart å tenke på hvordan et forhold kan ta form
jenta jeg møtte på by'n har nemlig tatt meg med storm.
Jeg ville ha deg med hjem og kaste klærne
ta deg hardt mens du sto på knærne.
Hode var beruset og fylt med skitne tanker
ikke rart jeg er takknemlig for å være flatbanker.
Jeg var nok litt innpåsliten
burde vært bedre viten.
Jeg hadde ingen sjangs
det ble ingen sengedans.
Jeg våknet alene dagen derpå
det gikk trill rundt da jeg prøvde å stå.
Føltes som fyrverkeri smalt i mitt hode
verre ble det av å tenke på nattens episode.
...
Nå sitter jeg lykkelig og forelsket i en leilighet på Tøyen
blitt kjæreste med en konduktør mulig på vei til Skøyen.
Så rart å tenke på hvordan et forhold kan ta form
jenta jeg møtte på by'n har nemlig tatt meg med storm.
Bloggen går til tanker!
Så er det sagt, bloggen går til tanker. Jeg tror det er best sånn. Jeg tror jeg har godt av det, en slags selvterapi.
For en liten time siden satt jeg og Frøken S, som jeg har valgt å kalle min kjæreste kjære, og pratet om hvordan man noen ganger tar for gitt at andre vet hva man tenker. Det er svært sjeldent at det er tilfelle. Kjenner man noen godt nok så kan man ha sine anelser, men det som foregår på innsiden er ikke alltid det som vises på utsiden.
Konklusjonen på det hele ble så klart at det er viktig å prate sammen. Noe jeg ikke er så fryktelig flink til. I førsteomgang ser jeg ikke på meg selv som en flink prater. Jeg er så mye flinkere til å lytte, høre hva andre har å si, høre dem lufte tankene sine og si sine meninger. Tankene mine holder jeg mest for meg selv, meningene mine også. Jeg føler meg sårbar om jeg f.eks yter min mening uten at den andre er enig. Sårbar fordi jeg er redd for diskusjon, redd for krangel. Uenighet kan jo føre til slike ting.
Konfliktsky. Et fint beskrivende ord. Jeg er konfliktsky og jeg er ikke redd for å innrømme det! Jeg ser ikke på det som et problem. Det jeg derimot ser på som et lite problem er frykten for å diskutere. Jeg sier meg heller enig i ting som jeg ikke er enig i, enn å si hva jeg mener å starte en diskusjon. Det er latterlig, jeg vet det. Det jeg er mest redd for er å miste de jeg er glad i, at de går fra meg hvis jeg er uenig. Nå vet jeg at det ikke er slik det funker, derfor er jeg også redd for at noen skal forlate meg om de merker at jeg er enig i alt.
Det er rart hvordan man blir påvirket av mennesker og situasjoner rundt seg. Hvordan man blir formet som et menneske ved å lære og å oppleve. Jeg er den jeg er pga menneskene jeg har hatt og har rundt meg. Familie. Venner. Kjæreste.
Grunnlaget for resten av livet skjer i barndommen.
For en liten time siden satt jeg og Frøken S, som jeg har valgt å kalle min kjæreste kjære, og pratet om hvordan man noen ganger tar for gitt at andre vet hva man tenker. Det er svært sjeldent at det er tilfelle. Kjenner man noen godt nok så kan man ha sine anelser, men det som foregår på innsiden er ikke alltid det som vises på utsiden.
Konklusjonen på det hele ble så klart at det er viktig å prate sammen. Noe jeg ikke er så fryktelig flink til. I førsteomgang ser jeg ikke på meg selv som en flink prater. Jeg er så mye flinkere til å lytte, høre hva andre har å si, høre dem lufte tankene sine og si sine meninger. Tankene mine holder jeg mest for meg selv, meningene mine også. Jeg føler meg sårbar om jeg f.eks yter min mening uten at den andre er enig. Sårbar fordi jeg er redd for diskusjon, redd for krangel. Uenighet kan jo føre til slike ting.
Konfliktsky. Et fint beskrivende ord. Jeg er konfliktsky og jeg er ikke redd for å innrømme det! Jeg ser ikke på det som et problem. Det jeg derimot ser på som et lite problem er frykten for å diskutere. Jeg sier meg heller enig i ting som jeg ikke er enig i, enn å si hva jeg mener å starte en diskusjon. Det er latterlig, jeg vet det. Det jeg er mest redd for er å miste de jeg er glad i, at de går fra meg hvis jeg er uenig. Nå vet jeg at det ikke er slik det funker, derfor er jeg også redd for at noen skal forlate meg om de merker at jeg er enig i alt.
Det er rart hvordan man blir påvirket av mennesker og situasjoner rundt seg. Hvordan man blir formet som et menneske ved å lære og å oppleve. Jeg er den jeg er pga menneskene jeg har hatt og har rundt meg. Familie. Venner. Kjæreste.
Grunnlaget for resten av livet skjer i barndommen.
mandag 27. desember 2010
Alle må begynne et sted, jeg begynner her
Denne bloggen har lenge vært tenkt på. Den kom først som en snikende tanke den gangen det ble populært å blogge, men da hadde jeg ikke særlig mye fornuftig å skrive om så jeg lot det være. Ikke følte jeg at jeg hørte hjemme i bloggverdenen heller, ytre sine meninger i hytt og pine passet ikke helt for meg. I ettertid har jeg funnet ut at man kan blogge om så mangt. Kun fantasien setter grenser. Nå bør det nevnes at min fantasi foreløpig er ganske liten, men den er på god vei til å bli noe stort! Vent å se.
Nøyaktig hva jeg skal bruke denne bloggen til er foreløpig et mysterium, men hei, jeg har kommet godt i gang. Den har fått et navn, Kursiv. Navnevalget var ikke enkelt, men da jeg fikk det for meg at bloggen skulle hete Kursiv var det ikke noe mer å tenke over. Det passer meg godt. Bokstaver skrevet skeivt. Skjeldne, vakre og unormale.
Ja, se der! Nå har bloggen fått sitt første innlegg også.
Nøyaktig hva jeg skal bruke denne bloggen til er foreløpig et mysterium, men hei, jeg har kommet godt i gang. Den har fått et navn, Kursiv. Navnevalget var ikke enkelt, men da jeg fikk det for meg at bloggen skulle hete Kursiv var det ikke noe mer å tenke over. Det passer meg godt. Bokstaver skrevet skeivt. Skjeldne, vakre og unormale.
Ja, se der! Nå har bloggen fått sitt første innlegg også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)